TL;DRLukáš og jeg dro til Canada for å jobbe – ikke på ferie – fordi det komfortable livet i Oslo hadde stagnert og vi kom oss ingen vei. Til slutt bestemte vi oss for å bli lenger, fordi det kanadiske livet ga oss mer enn fem år i Norge noen gang hadde gjort. I Calgary og deretter i Lake Louise jobbet vi på hotellresepsjon, opplevde vintre ned til -29 °C (vanligvis rundt -10 til -15 °C), men takket være den varme chinook-vinden også +15 °C. Med hjelp fra kollega Michelle leide vi en fullt møblert liten leilighet i Bridgeland, ti minutter fra sentrum, for 700 dollar i måneden. Vi vil beskrive canadierne som det vennligste folket, Canada som et land uten rasisme og et sted der selv minimumslønn holder til et anstendig liv – og det er, ved siden av fjellene og naturen, hovedgrunnen til at vi holdt på å vende tilbake.
Etter artikkelen Hva vi helst ikke fortalte dere om jobbing i Canada: Den mørke siden av fine bilder på Facebook fikk vi mange meldinger om hvorfor vi ble, og hvorfor vi ikke dro hjem. Og hvorfor vi stadig vendte tilbake. Så dette er spesielt for deg, Žížalo fra Twitter 🙂
Hvorfor vi dro
Jeg vet ikke hvor jeg skal begynne – om med Canada eller med oss selv. Om det som gjør oss lykkelige her, eller det som gjorde oss ulykkelige i Europa. Jeg skrev den artikkelen fordi mange trodde vi var her på ferie, og det var vi ikke.
En veldig fin vegg i Canada og vårt nye prosjekt – brillene Puffinos 😀
Livet vårt i Oslo var mye enklere. Lukáš og jeg jobbet for det meste fra komforten i vår egen leilighet, og hadde det ikke vært for den nerdete naturen min, hadde jeg ikke engang trengt å stå opp tidlig for å gå på skolen. Men vi liker ikke fest, vi liker ikke å gå på bar, og vi føler ikke at vi trenger å sosialisere oss. Av og til gjør vi det ut av plikt, men det er på tide å innrømme at vi tilhører den rare kategorien mennesker som klarer seg fint med en bok, NRK Nyheter eller planleggingen av et nytt prosjekt. Livet vårt i Oslo ble for behagelig – vi følte at vi ikke lærte noe nytt, ikke mestret noe ordentlig, og hverdagen stagnerte på en måte som gjorde at jeg ikke skjønte hvordan vinteren plutselig ble til sommer. Hva i all verden hadde jeg egentlig gjort i mellomtiden? Vi kom oss ingen vei, og planene forble planer og ingenting annet.
Jeg skulle gjerne ha skrevet at dette var grunnen til at vi dro. Det ville høres bra ut. Men dette skjønte jeg først i ettertid. Den egentlige grunnen var at noe bare klikket i hodet mitt – jeg hadde snakket om å jobbe i Canada siden jeg var der første gang. Aldri ment det alvorlig, selv om jeg sa det med alvorlig mine. Jeg er for redd for slike ting. Men så gjorde jeg det likevel. En kveld sa jeg bare at jeg dro til Canada, fylte ut søknaden, og plutselig var det et faktum. Jeg husker at jeg ropte det til Lukáš fra et annet rom, og han kommenterte det litt oppgitt: «Ja da, da må vel jeg også, antar jeg.»
Men hvorfor akkurat Canada? Hvorfor akkurat et sted med ni måneder vinter i året?
Vinteren
«Hvem er du egentlig, menneske!» sa jeg til meg selv i speilet da jeg for første gang innrømte at vinteren ikke var et minus, men et pluss. Jeg har aldri opplevd en vakrere vinter. Det var riktignok ned til -29 °C, men som regel rundt -10 eller -15 °C, og med nok lag klær trenger kulda ikke igjennom. Vinteren her er tørr. Den kommer ikke gjennom lagene. Ved disse temperaturene ville jeg ha frosset ihjel i Oslo. Her, når solen skinte, krabbet jeg modig ut på balkongen med et pledd og leste. Det hjelper selvfølgelig at chinook-vinden finnes – en slags varmeengel som blåser inn om vinteren og bringer +15 °C. Dagen etter kan det godt være -20 igjen.
Våren er irriterende. Jeg venter fortsatt på grønne trær. I dag, 18. april, fant jeg et par grønne blader. Kanskje det snart er på vei. Eller så snør det igjen. Hvem vet.
I Calgary er det riktignok vinter, men mer sol enn i Oslo. Det er den solrikeste byen i Canada 🙂 Om vinteren ser det ut som i et eventyrDet vennligste folket i den vestlige halvkule er canadierne
Man får nesten følelsen av at de er på narkotika. Canadierne. De smiler alltid og er høflige. Du sitter i bussen og de begynner å prate med deg som om de har kjent deg i årevis. Og det verste er at det etter hvert virker helt normalt. Du går av flyet og det er som om noen har sprøytet noe inn i hvert hjørne av kroppen din som skyver smilet ditt opp og fester det der – selv om det er -29 ute.
De tilbyr alltid å hjelpe. Da vi fløy til Calgary for første gang, hadde vi bestilt Airbnb hos Robert. Han tilbød seg å hente oss på flyplassen.
«Det er bare 20 minutter. Jeg kommer og henter dere.» Han smilte, og hjemme hos seg sa han at vi kunne spise, drikke og bruke alt vi ville. Ingenting lignende har vi opplevd noe annet sted.
Gjestfriheten deres er legendarisk. Selv om folk i Calgary ikke er som på Newfoundland – der de gjerne inviterer deg hjem og vertskaper deg i flere dager – vil kjeven din likevel falle ned og ikke finne tilbake til sin plass før du selv begynner å bli akkurat like slik. Les mer i artikkelen >>«Og av og til irriterer det meg at de alltid er hyggelige! Hva er det galt med dere, folk!»Lukáš på et uskarpt bilde med Michelle. For første og kanskje siste gang dro vi på bar. 😀Fjellene
Vil du lese om min (eller rettere sagt vår – jeg har en følelse av at Lukáš falt enda mer for dem) besettelse av fjell, med glede og bilder >>>Fjellene som fikk meg til å ta av meg hæleneDen kanadiske vinteren er magisk 🙂 Jeg skjønner ikke hvorfor jeg var så redd for denHvordan de hjalp oss i Calgary
Lukáš og jeg jobbet på hotellresepsjon med Michelle. Hun var en ekte canadier, 45 år gammel, og hadde begynt å kjenne på utbrenthet i sin markedsføringsjobb, så hun dro i noen måneder til et yogiretreat der det ikke var lov å snakke – og etter et år med reising bestemte hun seg for å jobbe i Banff. Hver dag reiste hun nesten to timer fra Calgary til Banff og tilbake.
I ledige stunder likte hun best å lese oss nyheter om hva som skjedde i Rocky Mountains – hvilken fisk som var syk, hvor de hadde skutt ulver, eller hva været skulle bli. Favoritthistorien hennes handlet om en gammel dame som bor på cruiseskip fordi det koster henne mindre enn å eie et hus.
«Oh boy.» Det klinget alltid i hodet mitt når Lukáš sier «Michelle», for slik reagerte hun – genuint kanadisk – på absolutt alt. Michelle klarte å bli kompiser med hver eneste gjest på fem minutter, og de kom da gjerne med pizza fra byen til henne etterpå. Vi lagde også mat til Michelle innimellom – tsjekkiske pannekaker eller hjemlagde gnocchi.
«Hvis dere vil bo i Calgary, gi meg et pip – vi har flere leiligheter vi leier ut der.» Det var slik hun sa adjø da vi flyttet til Lake Louise for en bedre jobb.
Så ga vi henne beskjed i januar om at vi ankom i februar og ønsket å bli i Calgary. Michelle svarte umiddelbart at hun hadde mange muligheter til oss. Vi valgte en liten suite i Bridgeland, fordi det var bydelen vi hadde drømt om – det føltes som en gave fra himmelen.
Vi var redde for prisen. Vanligvis kostet rom 900 dollar for to – hva kunne en liten leilighet koste?
«Jeg må snakke med kjæresten min, men jeg tror det blir rundt 700. Trenger dere møbler?» De kjøpte alt til oss. Og når jeg skriver alt, mener jeg virkelig alt. Da vi flyttet inn, kom de nettopp med et IKEA-bord og to kjøkkenstoler. Vi fikk et nydelig hjem i et gammelt italiensk hus, ti minutters gange fra sentrum. Som bonus bor Michelle rett i første etasje.
Rasisme er tabu i Canada
De er ikke rasister. Rasisme er tabu. Ulikhet er tabu. Det finnes selvfølgelig visse ting man kunne snakke om, men sammenlignet med Europa – ta det som en sannhet.
Her er vi alle multikulturelle. De fleste har skjønt at det ikke handler om muslim – kristen eller hvit – svart, men rett og slett godt menneske – dårlig menneske. Og slike finnes overalt.Selv på minimumslønn kan du leve ganske bra
Uansett hvilken jobb du gjør her – har du full stilling, kan du unne deg mye mer enn i Norge, selv med kanadiske priser. Bil, bolig, treningskort og én ferie i året. Spesielt her i Alberta, der minstelønn stiger hvert halvår.
Jeg lærte mer på dette ene året enn på fem år i Norge.
Jeg snakker ikke om engelsk. Det er en bonus. Jeg snakker om alle de tunge erfaringene som tvang oss ut av komfortsonen vår. Og den følelsen når du klarer noe du aldri hadde trodd om deg selv – den er verdt mye mer enn om jeg hadde sittet i Oslo og scrollet på sosiale medier i hvert ledige øyeblikk.
Det hjalp meg å rydde opp i mye. Det hjalp meg å rydde opp i tilnærmingen til både livet og jobben. Det lærte meg å puste, leve og glede meg over hvert øyeblikk. Å forstå mennesker som lever utenfor min vanlige boble. Det ga meg mot til å snakke for meg selv.
For øyeblikket jobber jeg på en kafé og hjelper dem med markedsføringen. Men alt vi har vært igjennom kan du lese om i tidligere artikler 🙂Vi lærte å kjenne noe som er større enn mennesker.
Naturens kraft. Mektige fjell og isbreer. En storm som velter inn fra havet. Av og til følte vi oss små, men vi lot det aldri ta tak i oss særlig lenge. Her føler jeg meg fri. Én koffert – og bevisstheten om at vi kan dra dit vi vil.
Det er mer, venner. Følg oss på Facebook og kanskje du skjønner det 🙂
Søk via DiscoverCars – tjenesten sammenligner priser fra titalls lokale og internasjonale utleiefirmaer, og de fleste bestillinger har gratis avbestilling.
Kanadiere er kjent for å være verdens vennligste folk – men er det virkelig sant? Etter nesten fem måneder i Canada, fra Montreal til Calgary, Canmore og Lake Louise, kan forfatteren bekrefte at den overdrevne vennligheten er ekte og varig.
Jobb i Canada er langt fra den instagramperfekte idyllen med fjell ved Banff og Lake Louise – virkeligheten innebar rengjøring av hotellrom med 30 timer i uken i stedet for lovte 40, mobbing fra en vietnamesisk sjef, syv dager uten fri og et psykisk sammenbrudd første dag i et rom på 2x2 meter med felleskjøkken for 40 personer.
Slatiny og nødkoloniene Pod Bohdalcem og Na Slatinách er et område i Praha, Tsjekkia, bare noen skritt fra Eden-stadion, der forfatteren opplever frykt fra truende barn, aggressive schæferhunder og utbrente hus – og samtidig oppdager et overraskende fellesskap blant hagefolk og gamle innbyggere.
Reisebrev fra Kenai-halvøya i Alaska med tips om de beste opplevelsene i det amerikanske nord – fra Exit Glacier og kajakkpadling blant hvaler ved Seward, til kunstnerbyen Homer med sin smale landtunge ut i havet. Kajakkutleie på fjordene krever erfaring, og en organisert tur koster rundt 4 400 kr per person.